tirsdag 26. mars 2013

PREIKESTOL LYRIKK (1988) Sigve Lauvaas * Side 26-32



Side 26-32

MITT NAMN ER EIN SJØ

Slå inn mot land. Mitt namn er sjø.
Slip landet, slå og slå og bit.
Mine tenner er sjø, salt sjø.
Eg skal bite meg fast, vere der du er.
Eg skal føre båten i land, knuse og knuse.
Eg er sjø, sjø er mi hand.
Eg skal reise meg. Ryggen skal vere høg som hus.
Du skal sjå og skrike. Eg er sjø. Eg skal bite
og klistre meg fast. Eg skal passe mitt hus.
Alle fiskar skal symje og vekse. Sjøen er rik.
Perler, krystaller, diamanter. Mat for Afrika, India.

Mitt namn er sjø. Eg er mage og akvarium. Sjå.
Eg er ein innestengd buk. Men eg reiser meg
og gynger. Og du kan ri på min hest.
Ta seglduken på og kom ut. Sjø er fest.
Med handa på hjarta, det sviv, gyngar og sviv.
Båten må vere som fisken. Sjøen skal møte deg.
Du er ein framand. Alle skal styre sin båt
på ei farefull ferd. Mitt namn er sjø.
Eg skal lose deg inn til land ein dag.
Landskapet styrer din båt. Livet ditt veks
inn i ei ny tid. Noas ark skal møte ditt garn.
Du er fri. Du skal kome inn i mitt hus, april.


 27
DET FINST EIT FJELL

Det finst eit fjell
for glede, sorg,
eit fjell for styrke, visdom.
Det finst eit fjell for klagesong,
for takk og lovprising.
Det finst eit fjell,
eit menneske, ein Gud.
Det stig ei sky
som syner vegen heim,
eit ljos for mennesket.
Og du må stige fram,
så vert du ung på ny.


FJELLFLORA

Du glir forbi. Landskapet møter deg
i lyng og lauv, i bær og blom.
Ei røys av stein, ein gard av troll
som breen lagde etter seg. Du ser:
det var ein gong, ei anna verd. -
Og vi står att og møter deg, ein draum
av perler: blåe, gule, raude. Sjå!
så vakkert er vårt landskap nå.
Det syng, og barnet syng og fjellet syng.


SJÅ ATTENDE

Far etter folk, stigar i fjellet.
Skipsvrak i fjøresteinane. Det bles.
Storm frå vest. Det fossar, og folk tenkjer.
Båtane var opne den gongen storfuglen herja.
Mange svalt, men matnauda var ikkje stor
på Holmen hans bestefar. Ser du tida?
korleis ho rullar seg. Vi talar eit anna språk.


28 
SKULEN VÅR

Skulen vår går nye vegar.
Alltid må ein tenkje nytt.
Skulen vår er Noregs ambassade,
den gjev oss framtid.

I skulen lærte vi om Wergeland
og Henrik Ibsen, Garborg , Hamsun, Falkberget
og Sigrid Undset. Vi lærte om Grunnloven og 1814.
Vår fridom var ein skatt. Vi song: Fagert er landet
og Gud signe vårt dyre fedreland.
I dag kan vi teikne eit nytt flagg: Europa
vil smelte saman. Alle rettane våre vil kome
med pålegg frå Brussel. Eit land: Europa
vil rope imot deg og fortelje om vegen vår.

Men vi skal fortelje dei nye om fedrelandet
og stige lik adelsborn, og vere fri for hat og tvang.
Men vi kan knyte venskapsband med alle frie land.
Og vi er født til kjærleik, og skulen vår
skal gje oss det beste, tryggleik og von.

Så takk til fedrane, mor og far,
takk for skulen vi ennå har.
Dette er ikkje noko museumsfanfare,
men helsing frå oss elevane bare.

Vi kan ikkje tyde runer,
men vi har antenner for bilete og ord.
Vi lever i medieverda.
Kvar time på dagen, kvar blome i hagen
helsar grunnskulen vår.
Og vi lever og syng i kor:
Skulen vår - er den beste på jord.


FORUNDERLEGE VÅR

Denne vår som kjem og dirrar.
Desse stråler som skin or mold.
Born som ser det yre livet
for aller fyrste gong.

Vi har varme hender.
Vi er teikna inn i jorda.
Vi er stigar for dei smale,
maur, eit teikn i sola.

Å vere til i dag er blomen,
vakrare enn tre i snøen.
Å vekse opp med sjel og kropp,
og sjå den heile vide bøen.

Sprette som geita, sprette som graset,
vakne or molda, liv av det gamle.
Våren er komen, snøen er smelta.
Vi er så frie som fuglen, som geita.
Syngande fuglar, bræktande sau.
Forunderlege vår, livet på livet.
Bjørka og blomen, barnet og songen
helsar frøet og folket og landet.

Vi er fri som Dovrefjell og Glitretind.
Kjærleiken er vakker som ei sol.
Prestekrage, Katterot og Blåfiol.
Vi er til. Forunderlege Preikestol.

29 
GARD

Eg hadde ikkje gard,
eg hadde ikkje ku,
eg hadde ikkje sau og geit og gris,
eg hadde ikkje hest på stallen.

Men, eg hadde eit tre.
Og det var vondt å ramle ned.
Eg hugsar best ein sundag oppi skogen.
Ei vene lerke kom og song.
Eg hadde dress og sløyfeband.
Og sola steig og sola rann.
Eg hugsar best ein sundag oppi skogen.

Og gard, det fekk eg smått om senn.
Eg kjøpte dyr og alte nye fram.
Og det var sommar over alt.
Kjærleiken var god som gull.
Eg bygde hus og slott og sist:
Vi hadde Paradis på jord.

Eg rei på hest og gjette sau.
Eg stod på fjellet, såg mot nord,
og grein fordi eg elska ho.
Og det vart natt og det vart dag.
Og sola steig og sola rann.
Nå var eg sjølv eit fedreland.

Og fuglane var gått sin veg.
Og det var underleg å vere meg.
Ein konge i eit Paradis,
med slekt som stjerner over land.
Eg heiste flagg og takka Gud.
Nå var eg rik og skreiv i sand:
Takk til mor og far og Skaparen
for livet, for all naturen, stor og rein,
for sjølve meg, ein vesal lykkesvein.

30
HELSAR

Helsar deg med salmar og songar, helsar med gode ord.
Sjå, dine beste gåver er gratis, du får dei som mat på ditt bord.
Helsar med musikk frå stova, musikk frå ein tidleg vår.
Helsar frå undringsverda, ei varm og kjærleg hand.
Helsar og takkar Han som gav meg
så rikt og vakkert eit fedreland.


Del 5KUNST

Underlege skodespelar, underlege klovn.
Kvinner og menn i skogen, eit bål.
Dei målar kvarandre og græt.
Dei er kroppar forma i leire
under kvite skyer.

Og havet slår og slår. Og skogen syng.
Det siglar ein båt frå eit anna land
inn til mi hamn. Og flagget til topps.
Vi må sjå dette syn.
Ei kvinne, ein mann som leikar
og går hand i hand.

Kunst å vere menneske, sjå seg sjølv.
Gå på dei grøne slettene og vite
at ein er til, eit under.
Vi er denne framtida. Dagen i dag
er ikkje i morgon.
Vi treng å sjå inn i tida, høyre din pust.
Gud, hjelp oss å elske,
hjelp oss å sjå vi er til.

31
HUSAFJELLET

Å grave seg inn i deg
er galmannsverk.
Med si gåte er Husafjellet useieleg.
Mange ord om gøymestader, om hemmelege rom,
vegar inn til den andre sida.
Såg du desse svarte dørene,
dei blenkande ljosa?

Husafjellet tek imot alle. Sola kjem tidleg.
Hubroen ropar frå åssida. Og det vert natt.
Og barnet ser måne. Husafjellet skin i draumen.
Her skal vi byggje huset, her skal vi gå inn.
Vi står her og gjev av vår styrkje, og skriv
i det innvendige rommet, skriv våre namn.
Om hundre år kan dei sjå det, tyde skrifta
til eit museumsarkiv. Og Husafjellet blør
jarn. Tida er komen, og barnet kjem: Eit nytt hus.
Det hamrar frå taket. Og ein spegel og ein antenne
peikar opp. Husafjellet skal fange inn alle lydane.
Vi lever i ei tid med høgspenning. Til slutt får vi
eit hjarta av kopar. Vi kjenner ikkje kvarandre.

Lasarus søv i grava. Stilla er farleg. Livet kjem
med nye skot. Gårsdagen er ikkje som morgondagen.
Vi er eit nytt bilete. Husafjellet er som ein himmelvarde
for alle folk, ein romstasjon på jorda. Vi er vegane, vi
er dørene og vindaugo, vi er roma, vi er ljosa som skin.

32 
LEVE SAMAN

Alle, her vi bur i våre slott,
skulle finne same vegen
opp til fjellet, ut or fjellet,
over havet, over myr og is og ørkenland.

Alle skulle leve saman: gamle, unge.
Lat oss møtast ved ein stoppestad
og talast ved om dette.
Venn og nabo, kollega og kjenning,
slektning, vår far og mor.

Kjøp ingenting, men lev så godt du kan.
Vi har så mange roller her på jorda.
Alt vi skulle, ville, kunne,
og så vert vi berre narr...

Sjå at nokon kjem til møte. Bruk dei orda
som du kan. Leve saman, leve livet.
Det gjer stunda rik og varm.
Her skal ingen stå aleine ved ei grind.
Alle er vi med på vegen. Kanskje
er det eg og du ein dag. Og sola skin,
og minnene stig fram som stjerner.
Da er det tid til ro, madam.
Vi er eit kloster her på jord
og ser at heile verda er vår bror.
Vi skriv bøker, brev og songar
heile livet, til vi sovnar.
Livet er ei minnebok.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar